Blog: Eeva Terävä, Head of Workplace Development, Martela
Diskusjonen om aktivitetsbaserte kontorer pågår for fullt. I mitt arbeid som konsulent innen arbeidsplassendringer støter jeg stadig på ankepunktet ved denne opphausingen, det vil si frykten for at de grunnleggende behovene til de ansatte ikke blir tatt vare på i dette endringshysteriet.
Holdningene til denne typen av arbeidsmiljø varierer fra det ene ytterpunktet til det andre. På den ene siden finner man innovatørene som stadig er på farten og på den andre siden har man de som ønsker fred og ro til å konsentrere seg. For noen er trange, åpne kontorer med delte arbeidsstasjoner og uformelle møteplasser det verste som kan skje. Andre er overbegeistret over hvordan det nye allsidige arbeidsmiljøet fullstendig har endret måten å arbeide på og de ønsker aldri å gå tilbake til det gamle.
De ulike oppfatningene knyttet til endringer på arbeidsplassen er nå også lagt merke til av finske forskere.
Jaana Näsänens ferske doktoravhandling bringer på en interessant måte frem hvordan mennesker kan mene forskjellige ting når de snakker om samme endring av lokalene. Studien viser hvordan en diskurs for endringer av lokalene ofte forblir på et strategisk nivå og mislykkes. De som motsetter seg endringen ser på den som en trussel som hindrer arbeidet og gjør det vanskelig å finne nære kollegaer på kontoret. Ofte møtes ikke forsvarerne og motstanderne av endringen på midten.
Min periode som kjerringa mot strømmen
I dag er endringsledelse knyttet til arbeidsmiljøet blitt en naturlig del av min arbeidshverdag, men det har ikke alltid vært slik.
Etter endt utdanning arbeidet jeg som forsker og tilbrakte mye tid ved min egen arbeidsstasjon med rapporter og analyser som krevde intens konsentrasjon. Etter en akkvisisjon ble antall ansatte overraskende fordoblet og alle arbeidsstasjonene ble delte fordi ledelsen var av den oppfatning at vi alle utførte samme type mobilt arbeid som de selv.
På den tiden representerte jeg motstanderne av endringen. Like etter endringen klarte jeg å få forhandlet tilbake min egen arbeidsstasjon i det roligste hjørnet av kontoret, mens de mer mobile medarbeiderne stuet seg sammen for å styre og ståke i den andre enden.
Nå, mange år senere, har jeg byttet side og tilhører arbeidsmiljøvisjonærene som beundrer og fantaserer om flotte nye fasiliteter hvor interaksjon, innovasjon og samarbeid er mye enklere enn tidligere. Dette er for meg naturlig, hvilket skyldes den totale endringen i mitt daglige arbeid; jeg sitter nå ved arbeidsstasjonen bare i omtrent en femtedel av arbeidstiden og resten av tiden tilbringer jeg på møter, kundebesøk eller på ulike arrangementer.
Alles behov må tas i betraktning
Det er vanskelig å se ting fra et annet perspektiv.
Vi reagerer alle forskjellig på endringer – noen reagerer med følelse og andre med fornuft. Enkelte mennesker får energi av endringer og finner det enkelt å forholde seg til dem. Andre på sin side finner endringene stressende og blir mer skeptiske.
Visjonærene ser det store bildet og vurderer hvordan endringen påvirker hele organisasjonen. Praktisk orienterte mennesker har en tendens til å være interesserte i detaljer som for eksempel hvor vil min arbeidsstasjon være, hva slags arbeidsstol vil jeg få, eller hvilken type gulvmateriale det nye kontoret får.
Det verste du kan gjøre er å vurdere endringen utelukkende fra ditt eget perspektiv. Derfor er det ikke tilstrekkelig bare å diskutere, planlegge eller implementere endringen basert på behovene til bare én gruppe. Vi må ta hensyn til alle de ansatte, slik at både de entusiastiske innovatørene og forskere som trenger fred og ro, finner sin egen naturlige plass på det nye kontoret.
Eevas blogg ble opprinnelig publisert på Rapals nettsider.
